Mange har opplevd at det er krevende å få barn til å snakke om vanskelige ting akkurat når du har tid, eller har lagt opp til det. Ofte kommer praten av seg selv når dere holder på med en felles aktivitet, eller er i bevegelse. Det er ikke så rart at mange barn og unge synes det er vanskelig å sitte stille i en stol på et terapeutkontor og dele sine innerste tanker og følelser.

Jeg husker 10-åringen utsatt for alvorlig omsorgssvikt som nettopp hadde flyttet i fosterhjem. Han ville helst snurre på min kontorstol, eller plukke på datamaskinens tastatur, mens jeg iherdig prøvde å få ham til å snakke om det som var vanskelig i livet hans. Samtidig var jeg redd for at han kunne bli skadet, og bekymret for om han klarte å logge seg inn på datamaskinen min.

Motoriske og kroppslige plager
For mange barn og unge kan både rammene og konteksten for behandling være unaturlig og krevende.  Samtidig vet vi stadig mer om konsekvensene omsorgssvikt, vold og overgrep kan ha på barns utvikling, og mange av barna vi møter, har høyt symptomtrykk og stort hjelpebehov. Nyere hjerneforskning viser at alvorlig stress og belastninger fra tidlig alder kan medføre nevrologiske endringer i hjernen som det er vanskelig å nå via språk og tenkning. Traumereaksjoner kan sette seg fast i kroppen som rask respons ved fare, mer enn klare og avgrensede minner som kan uttrykkes gjennom ord. Mange av barna får grunnleggende reguleringsvansker som motoriske og kroppslige plager.

Nyere hjerneforskning gir grunn til å tro at symptomer som opptrer i etterkant av betydelig stress kan ha funksjon knyttet til overlevelse. Hyperaktive barn kan ha lært seg å reagere raskt for å komme seg unna en trussel, mens barn som fremstår som trøtte kan ha lært seg å fokusere oppmerksomheten bort fra det som er vondt. I vår undervisning oppfordrer vi hjelpere til å være nysgjerrig på barns atferd som mulige overlevelsesstrategier som kan ha vært hensiktsmessig i et kaotisk og stressende miljø, men som over tid kan ha utviklet seg til å bli destruktive og avhengighetsskapende slik som atferdsvansker og rusmisbruk. Vi pleier å si at «all atferd har en grunn» og at barn ofte søker eller unngår sansestimuli for å tilfredsstille et nevrologisk behov.

Kanskje var snurringen på min kontorstol nyttig stimulering for gutten i eksempelet over, og hjalp ham med å tåle stresset i den ukjente situasjonen? Problemet var bare at han snurret inn i bokhylla mi, og landet med mine notatblokker og tastaturet over seg.

Puter, tepper og balansebrett
De aller fleste behandlingsmetoder i psykisk helsevern er utviklet for voksne, men tilpasset for barn. Stort sett er behandlingsmetodene vi kjenner avhengig av språk som inngang. I RVTS har vi vært på jakt etter terapiformer som kan nå traumatiserte barn og unge som strever med å uttrykke seg verbalt.  På Trauma Center i Boston har en gruppe terapeuter utviklet et terapeutisk rammeverk for barn som ikke er tilgjengelig for ordinær traumebehandling og samtaleterapi. Med utgangspunkt i kunnskap om utviklingspsykologi og nevrobiologi etablerte de et «sanse- og bevegelsesrom» der barna kan bevege seg, leke og uttrykke seg på ulike måter. Her er det tilgjengelig baller, store puter, vekttepper, balansebrett og husker. Antakelsen er at sansemotoriske opplevelser kan virke «bottom up»-regulerende på nervesystemet slik at personen blir mer fleksibel i sine motoriske, emosjonelle, sosiale og kognitive responser. Terapeutene i Boston erfarte at barna blir mer tilgjengelig for å bearbeide traumer når de får hjelp til kroppslig regulering. Det ble gjennomført en pilotstudie av metoden (Warner og Spinnozola, 2014) hvor de fant betydelig reduksjon av symptomer. RVTS Øst har startet et samarbeid med fagmiljøet i Boston og har fått opplæring i metoden. Våren 2019 ble det etablert et sanse- og bevegelsesrom i BUP Asker med støtte fra RVTS Øst. Målet var å teste ut metoden. Rommet er flittig i bruk av terapeutene, som formidler at barna «elsker å være der» og at rommet er opptatt mesteparten av tiden. Flere terapeuter forteller at sanse- og bevegelsesrommet gjør det lettere å få kontakt med pasientene, og at de gradvis begynner å fortelle mer når de er i bevegelse. Det kan skje mens pasienten er i rytmisk bevegelser på en huske, eller mens de gjør noe annet fysisk som å hoppe på trampoline.

Jenta på 13 år som sliter med å sette ord på sine opplevelser, synes det er lettere å prate når hun sitter eller ligger på husken. Og den urolige gutten på 11 år med mye sinne kan oppleve at pulsen går ned mens han ligger på en stor pute med vekttepper. Det kan han selv se fra pulsmåleren i rommet. Dette er en uvant følelse for gutten som vanligvis har høy puls og mye uro i kroppen.  I rommet kan terapeuten finne ut hvilke aktiviteter barnet naturlig søker for å regulere seg, og hvordan liknende aktiviteter kan benyttes i barnets miljø. For gutten som snurret på min kontorstol, ville dette rommet gitt bedre og tryggere utgangspunkt for å lære mer om nettopp det.

RVTS har i løpet av 2019 holdt to kurs i metoden for tilsammen omlag 100 terapeuter. Det er stor interesse for å etablere flere sanse- og bevegelsesrom i spesialisthelsetjenesten, og i enkelte barneverninstitusjoner. Flere avdelinger har latt seg inspirere av rommene, og har begynt å fornye sine behandlingsrom. I året som kommer vil RVTS Øst jobbe tett med klinikere for å se på nytteverdien rommet kan ha, og hvordan kunnskapen herfra kan i benyttes i barnets hverdag for å fremme utvikling.

Av Mari Kjølseth Bræin

Referanse:
Warner, E Spinnozola. A, Westcott 2014 (2014) The body can change the core. Journal of Child and Adolecent Trauma. Doi 10.1007. Springer International Publishing