Det har gått over 8 år siden den skjebnesvangre dagen i 2011 og de grusomme terrorhandlingene i Norge. 77 mennesker ble drept, 8 i bomben som eksploderte i regjeringskvartalet i Oslo, og 69 barn/ungdommer skutt og drept av gjerningsmannen på Utøya.  

Jeg sitter nå på et hotell i Oslo der etterlatte etter 22. juli-terroren skal møtes og være sammen den kommende helgen. Vi skal være med som fasilitatorer og gruppeledere på denne samlingen. To av oss som jobber i RVTS Øst er los for de berørte av 22. juli. Det innebærer direkte kontakt med de berørte av terrorhandlingene, som kan få psykososiale støtte og ivaretakelse, og praktisk hjelp og veiledning til å finne frem til relevante oppfølgingsinstanser.
Denne uken har jeg også hatt to «los-saker», begge ungdommer som har fått reaktivert deler av sitt symptombilde fra etter hendelsen i 2011. Dette er utløst av nye belastninger som nylig har dukket opp i livet deres. Det er med stor beundring og ydmykhet for hva vi har lært av de mange møtene med rammede etter terroren, at jeg i denne historien vil fokusere på noen sentrale erfaringer og læringspunkter i dette arbeidet.

Proaktiv oppfølging 
Evalueringen av den psykososiale oppfølgingen etter 22. juli viser at kommuner som har fått gode score på tilfredshet med oppfølgingen fra rammede, har lagt vekt på proaktivitet med differensierte tilbud som ivaretar både individ- og familiefokus. En fast kontaktperson, hurtig tilbud om bistand og gjentagende og forpliktende kontakt, i tillegg til et tydelig familieperspektiv synes å ha vært viktig. Prinsippene om proaktiv oppfølging har hatt tilslutning og ligget til grunn for oppfølgingen, men familieperspektivet har vært for svakt. Dette bekreftes både gjennom Agendas evaluering, og NKVTS sin gjennomgang av erfaringer med den psykososiale oppfølgingen etter terroren.

Både de overlevende, de etterlatte og andre direkte berørte etter 22. juli-terroren har betydelig kompetanse på hva mennesker som rammes av terror trenger. Denne kunnskapen kommer i tillegg til forskning og kunnskap vi henter ut gjennom evalueringer og andre kunnskapskilder. Ved RVTS Øst har vi hele veien siden hendelsen inntraff vært tydelige på verdien av et tett og godt samarbeid med Støttegruppen etter 22. juli. Gjennom dette samarbeidet, og kontakt med mange av de som ble direkte rammet av hendelsene, har vi kunnet få fram mange viktige poenger knyttet til de kort, – og langsiktige konsekvensene av terrorhendelser, ikke minst for barn og unge. Dette samarbeidet har vært og er dynamisk og gjensidig fruktbart gjennom at vi får tilgang til viktige erfaringer som integreres i våre tilbud, og at vi som kompetansesenter kan understøtte Støttegruppas aktiviteter på ulike måter.

«Utøya-kortet» 
Noen av ungdommene forteller at de i årenes løp har blitt forsiktige med å snakke om at de var på Utøya. De har fått negative kommentarer og har i ulike sammenhenger blitt beskyldt for å dra «Utøya-kortet». I det ligger det at de liksom skal forsøke å dra fordeler av, eller bruke det som en unnskyldning, at de overlevde angrepet. Dette oppleves såpass sårende at ungdommene heller unngår å snakke om Utøya og hvilke utfordringer de har på grunn av det som skjedde.

Dette har også kommet fram i samtaler med andre ungdommer. De underkommuniserer eller holder tilbake informasjon om hva de har vært med på. For enkelte har dette fått den konsekvensen at de har vegret seg for å oppsøke hjelp, og derfor ikke har fått tilgang til den oppfølgingen som de hadde trengt. Noe av den samme dynamikken har vi også opplevd i møte med pårørende og etterlatte.

Støttegruppa gjennomførte i 2017 en spørreundersøkelse blant sine medlemmer for å få en oppdatert status blant annet på helsemessige utfordringer. Hovedfunnene fra denne var:

Blant overlevende rapporterte 30 % at de sliter (18 % sliter mye). Hele 72 % påvirkes negativt i hverdagen på grunn av det de opplevde og lever med av traumer og fysiske skader. For de etterlatte er dette tallet 85 %. Her svarer kun 15 % at det går bra. Blant de overlevende var det fortsatt én av fem som ikke fikk den helsehjelpen de trengte, en like stor gruppe svarer også at de «ikke vet». 40 % sier de får hjelp, og kun 17 % har ikke behov for hjelp. Tallene for de etterlatte fordeler seg nesten identisk.

Det som fremkom gjennom denne kartleggingen utgjorde en av hovedbegrunnelsene for at los-ordningen ble etablert.

Råd og veiledning 
Erfaringer fra dette arbeidet så langt viser at mange er usikre på hvordan hjelpeapparatet er organisert. De vet ikke hva slags hjelp de har rett til å få, og hvor de kan henvende seg for å få denne hjelpen. Av og til er det ikke avanserte terapeutiske intervensjoner eller tiltak som etterlyses. Det kan dreie seg om å bistå inn i familier med veiledning om hvordan en krise påvirker de enkelte familiemedlemmene og dynamikken dem imellom. Et annet aktuelt tema for mange kan være råd og veiledning relatert til skole og jobbfungering. Vi genererer mye viktig lærdom og erfaring gjennom los-arbeidet. Denne lærdommen bidrar til å gjøre oss bedre rustet til å tilpasse våre handlinger og våre systemer til fremtidige katastrofer og terrorhandlinger.

Jeg vil avslutte med å sitere Ola – en av ungdommene i gruppa «Katastrofeekspertene» som i desember 2016 reflekterer rundt noe av det som var effektivt for ham i håndtering av egen krise:

Først og fremst var dette en anerkjennelse om min situasjon ovenfor meg selv. Jeg var i en krise, hadde opplevd noe helt forferdelig, og det måtte jeg akseptere. Jeg skulle ønske alt var annerledes, men slik var det jo ikke. Det er lett å lukke øynene og håpe på at det bare skal gå over, at man klarer dette på egenhånd eller at det ikke er en «stor nok krise» til at det er verdt bryet. Ofte er det ikke slik, og slik var det ikke for meg. Å anerkjenne krisen var mitt første og viktigste steg. Åpenhet og ærlighet om meg selv, overfor meg selv. Det la grunnlaget for at jeg kunne gå videre, og ble det viktigste for å komme tilbake til et normalt og godt liv. Og jeg tror en slik anerkjennelse er et viktig grunnlag for mange som er i en krise. Det var kanskje ikke så vanskelig for meg å anerkjenne min krise. De fleste som kjente meg forventet, nærmest forlangte at jeg skulle få hjelp hos psykolog, og de ga meg støtte. Jeg tenkte også det etterhvert, krisen var jo ganske dramatisk. Om man derimot har en personlig krise som det ikke er så mange som vet om, kanskje ikke noen, eller som har utviklet seg langsomt, nærmest usynlig over tid, er det kanskje annerledes. Kanskje ingen da tenker at noen har det vondt og forventer at alt skal være bra. Kanskje er det ikke så lett å anerkjenne sin situasjon. Det kan være veldig vanskelig og skummelt. Men jeg tror det er så viktig. Jeg tror at å lukke øynene kan gjøre det mye verre. Det er alltid hjelp å få, enten profesjonelt eller hos dem rundt deg, som oftest begge deler. Om man anerkjenner sin situasjon, så kan man begynne å se etter løsninger, se fremover, finne veien ut. For den veien finnes. Og da kan denne rapporten, med andre erfaringer vi har gjort oss, kanskje også komme bedre til hjelp.

Av Nils Petter Reinholdt