Oslo-Kristiansand med fugl på tastaturet

Koronasituasjonen medførte en begrensning av noen av de viktige menneskemøtene som vi setter så høyt.

Støttesentrene mot incest og samarbeidspartneren i Sør
Koronasituasjonen medførte en begrensning av noen av de viktige menneskemøtene som vi setter så høyt. Frem til mars var en normal uke preget av høy reiseaktivitet og mange meningsfulle møter med fagpersoner, som vi vet ofte har svært hektisk hverdag, men med stort behov for hjelp og støtte. Den nye situasjonen ga bekymring rundt hvordan dette ville påvirke alle som trenger hjelp, og en bekymring rundt hvordan det påvirker alle fagpersonene som ble sendt hjem til sine stuer, kjøkken og soverom, med ansvar for krevende arbeidsoppgaver som handler om å ivareta andre i store livskriser. Våre forsvarsverker som de fysiske jobbgrensene er blir usynlige og kolleger kan oppleves som langt borte. Samarbeid på langs og tvers av Norge.

Bratt læringskurve
Vi gikk likevel i gang med stor kreativitet. Tidvis har det vært frustrerende, men med en bratt læringskurve, og jeg vil si at både vi ved RVTS og de fleste tjenester har greid å opprettholde et godt, men annerledes tilbud til sine brukere. Den digitale utviklingen har også muliggjort et mer og bedre samarbeid. Alle har vel tidvis kjent på samarbeidsmøter som ressurskrevende og kanskje også som begrensende i en faglig utfoldelse. Det er lett å oppleve at det blir mange og lange møter og lite handling.

Prosjektet «SMISO Størst»
I forkant av nedstengingen av Norge hadde RVTS Sør og RVTS Øst allerede bestemt seg for å samarbeide rundt den faglige støtten til SMISO sentrene. De jobber med utsatte for incest og seksuelle overgrep og gir et lavterskeltilbud. For mange brukere og deres pårørende yter de en helt nødvendig hjelp som gjør dem i stand til å leve videre med sine traumatiske erfaringer. Her står dyktige fagpersoner i store belastninger med alvorlige livskriser som kan komme til uttrykk på ulike måter. Flere av disse sentrene gjør også viktige samfunnsoppdrag ved å forebygge seksuelle overgrep gjennom ulike tiltak rettet mot barnehager, skoler og hele kommuner. SMISO tar ikke mye plass i tilskuddsbrevet vårt, men for mange mennesker har de en stor plass i livet og deres oppgaver er svært krevende. Vi valgte derfor å prioritere vår innsats til dem og kalte vårt prosjekt med rette: SMISO Størst (Samarbeid mellom sør og Øst). Vi ønsket å kunne tilby sentrene i en større region en faglig møteplass, men også å utnytte hele det faglige spekteret som våre to sentre hadde å tilby. Vi kom frem til at det ville være nyttig med en to dagers faglig samling for å reflektere rundt flere faglige dilemmaer og sikre ivaretagelse av hjelperne. Kompetanseheving handler om mer enn kunnskapsformidling og gjennom formelle og uformelle møter, latter og historiefortelling utvikler vi oss som mennesker og som fagpersoner.

Katter, hunder, fugler og ektefeller
Det er viktig for oss å støtte tjenester i deres fagutfoldelse, noe som innebærer å være lydhøre og i dialog om hvilke behov de har. Derfor benyttet vi perioden hvor Norge var nedstengt til å ha forholdsvis tett dialog med sentrene. Dette gjaldt drøfting av konkrete saker, men også hva de hadde behov for utover det. Vi lærte om styrker og fikk øye på en sårbarhet som ofte handlet et komplekst fagfelt, utfordringer med lokalt samarbeid og små enheter som nåopplevdes som enda mindre når ansatte ikke fikk se hverandre i gangene og i pausen. De ansatte la ned enorm innsats for å ta vare på enkeltpersonene som hadde vist akkurat SMISO sin tillit med å fortelle om sine overgrep. Derfor ble tid og nødvendige midler prioritert, og vi kunne begynne å se frem til en fysisk samling. Men som vi nå alle vet: strenge og viktige smitterestriksjoner satte en stopper for det.

Vi møttes likevel!
Den 8. desember møttes vi digitalt. Tilnærmet alle sentrene og nesten alle ansatte i SMISO/NOKsentrene i våre to regioner, totalt over 70 personer fulgte oss. Selv satt jeg på min datters rom i Fredrikstad, RVTS Sør var sammen i Kristiansand. Lederen for én SMISO satt på soverommet sitt, mens andre satt samlet i kohorter på kontoret. I bakgrunnen kunne man høre katter, hunder, fugler, barn og ektefeller. En dag preget av fokus på hjelperen og refleksjoner rundt pornografi og kjønn. Fagpersoner fra begge sentrene utnyttet sine ressurser til å gi noe tilbake til SMISO/NOK og dagen fikk en god variasjon i både fag og stil. Vi vet at alle som jobber med ivaretagelse av medmennesker har hatt en ekstra krevende periode med å balansere smittevern og sin viktige jobb. Når samfunnet åpner opp igjen bør nok fysiske møter igjen prioriteres for igjen å kunne le og få øyekontakt med hverandre. Samtidig bør vi fortsette å ivareta den teknologiske muligheten for et samarbeid på kryss og tvers i Norge. Veien til Kristiansand tar under et sekund på Teams.

Christian Lunde-Hanssen, Spesialrådgiver RVTS Øst