Kan man hjelpe hverandre på to meters avstand? 

Hallo, her er jeg!

Det ble tydelig for alle hvor viktige barnehager og skoler er i arbeidet med å beskytte barn som har det vanskelig, både å avdekke om de er utsatt eller for å tilby en relasjon som heler og trygger.

«Det betyr at fra i morgen er kontoret stengt og vi jobber alle fra hjemmekontor. Alle fysiske møter og kurs avlyses.»
Beskjeden fra ledelsen var uvirkelig og overrumplende. I ettertid klarer jeg ikke å huske hvor forberedt vi følte oss eller var. Slik jeg husker, kom erkjennelsen gradvis de neste dagene og ukene. At alt faktisk måtte avlyses. At vi ikke kunne møtes. At det ikke ville bli noe av neste kurslederkurs i Snakke sammen, at det ikke ble tur til Helsinki hvor vi skulle legge frem arbeidet med portalen på en internasjonal konferanse. At alle møter for å utvikle innhold og klekke ut nye ideer måtte skje på Teams. Og ikke minst: At alle voksne som skulle snakke med barn de var bekymret nå måtte gjøre det på to meters avstand. Hva trengte de fra oss for å få det til, hvordan skulle vi klare å støtte dem?

Nøle og tvile
Dagen før hadde vi hatt kurslederkurs i snakkemedbarn.no for 35 ansatte. I to dager hadde nesten 40 lærere, pedagogiske ledere og barnevernansatte sittet tett sammen, lyttet til hverandre, øvd og prøvd på den av og til så vanskelige oppgaven det er å snakke med et barn. Når temaet er en bekymring for vold og overgrep blir vi også rammet av tabuet som omgir det. Vi begynner å nøle og tvile på om vi kan nok og vet nok og vi leter etter ordene som skal hjelpe. Det vanskelige dilemmaet som består i enten å kaste seg ut i det havet av følelser som kan ligge i den andre enden av spørsmålet, eller leve med ubehaget ved å la det være og bære videre på en uro og bekymring for at et barn ikke har det bra eller i verste fall utsettes for vold eller overgrep. Snakke er utviklet for å hjelpe voksne som står i dette dilemmaet hver dag, som må prioritere hardt i en travel hverdag og gis oppgaver som spesialister kvier seg for å ta i.

Vi vil gjøre voksne tryggere i møte med bekymring. Vi vil at den voksne skal tenke: Jeg er en trygg voksen, denne samtalen kan jeg ta!


Bekymring om de sårbare barna
På kurslederkurset hadde vi sittet med de ansatte og hatt nær dialog. Vi så filmer, hørte på forelesninger og øvde  sammen. På hvordan vi kan spørre og hvordan vi kan hjelpe hverandre til å bli tryggere.  Vi gledet oss til neste kurs, dette var meningsfylt arbeid som ga mye energi!
Dagen etter stengte kontoret og vi ble sendt hjem. Noen hentet egne barn fra stengte barnehager og skoler, andre gikk rett hjem og åpnet laptopen på kjøkkenbordet.

Raskt kom bekymringen om de sårbare barna opp i alle kanaler. Hvem skulle se dem nå og gi det pusterommet skolen og barnehagen representerte? Det ble tydelig for alle hvor viktige barnehager og skoler er i arbeidet med å beskytte barn som har det vanskelig, både å avdekke om de er utsatt eller for å tilby en relasjon som heler og trygger.


Trygghet i samtaler
En ny hverdag  kom. Bufdir laget nettressurser om hvordan lærere og barnehageansatte kunne ha kontakt med de utsatte barna, og vi i RVTS bidro med tips og råd. Hvordan skape trygghet i en samtale når man ikke ser hverandre eller vet hva slags kontekst barnet står i?

Jeg så for meg situasjonen som hadde oppstått under et Snakkekurs i en barnehage. Samme morgen hadde et barn fortalt noe som vekket sterk bekymring hos de ansatte. Det var sterkt å oppleve hvordan det går inn på oss voksne når vi med ett står oppi en situasjon: Brått sto vi i situasjonen vi beskriver i simuleringen på snakkemedbarn.no. Og vi så at det som beskrives der – skjer foran øynene våre: følelsen av uvirkelighet og kaos, hjelpen det kan gi når vi snakker sammen og roer hverandre. Så henter vi frem kunnskapen vi har og handler. Akkurat denne dagen var det fint å se at i akkurat denne barnehagen trengte de ingen ekspertråd utenfra: de hadde trygghet og kunnskap. Erfaring og tok seg tid. Det var fint å oppleve, men viktigst av alt: Den dagen fikk heldigvis ett barn møte trygge voksne som visste hva de skulle gjøre for at barnet skulle få riktig hjelp.

Film og webinar
Jeg tenkte på at nå sitter de samme trygge voksne på hjemmekontor og kan ikke møte barna. Vi fikk beskjed om at mange ble sendt hjem fra jobb i barnehager og skoler med beskjed om å spille snakkemedbarn. Hos oss intensiverte vi arbeidet med å ferdigstille en nylansering av Snakkemedbarn.no, og på hjemmekontoret til utvikleren satt hans barnehagelærerkone og spilte avatarene i Snakke etter pålegg fra ledelsen.  Antall treff på siden økte med 250 % første mandag i nedstengningen. Digitale virkemidler kunne være til hjelp, og det hjalp litt med å skape mening i denne “nye hverdagen”!

Raskt så vi behov for å benytte enda flere digitale virkemidler, og det ble en reise med bratt læringskurve. Mitt første webinar ble avviklet i et improvisert studio i et kommunalt rådhus; meg og en fotograf. Jeg snakket om at vold var vanskelig mens jeg stirret inn i kameraet og lurte på hvordan jeg så ut. Fotografen så bekymret ut. Løsningen ble å bringe inn en kollega jeg hadde forvist ut på gangen. Da jeg snakket til ham i stedet for til kameraet, kom energien og fokuset tilbake, og fotografen så lettet ut. Relasjon gjør oss trygge og gir energi!

Vi laget også en film fordi vi så at oppgaven for hjelperne hadde forandret seg: Den var lik, men mye vanskeligere. For hvordan være en trygg voksen som snakker med barn, men på to meters avstand og kanskje over telefon?  Stresset med å tenke på de barna læreren visste hadde det vanskelig, men som de ikke fikk snakket med. I filmen sier Nikoline som er miljøarbeider på skolen at over telefon kan det fort bli mer “høflighetsfraser og small-talk. Men det kan også være bra. Bare sjekke inn og fortelle at jeg tenker på deg og lurer på åssen det går”. Ut fra responsen på filmen lærte vi at det er mulig å nå ut selv om det “bare er digitalt”.

Hallo, her er jeg!
Neste steg var direktesendt Facebookseminar. Jeg sto sammen med en kollega, men han deltok fra i et annet studio et helt annet sted i landet. Mobilen viste bare ett bilde, vi kunne ikke se ikke hverandre, og i 12 lange minutter ventet jeg på å bli sluppet inn mens kollegaen i den andre enden lurte på hvor i all verden jeg ble av.

Vi har alle en hjerne og den er ikke alltid toppstyrt. Den settes lett ut av stress og utrygghet, da er enkle løsninger utenfor rekkevidde. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg ikke bare sa “Hallo, her er jeg!”. Min gode kollega ville blitt glad.

Med tiden er vi blitt mer drevne. Vi har øvd oss og blitt tryggere. I skrivende stund, når dette rare året går mot sin slutt, har jeg nettopp holdt undervisning for en hel kommune i Innlandet fra stuebordet hjemme. Og jeg tenker: Om teknikken svikter ordner jeg det sikkert! Her forleden avholdt min kollega fra Facebookstreamingen og jeg et kurslederkurs sammen. Vi hadde planlagt godt og følte oss tryggere på hverandre. Det merket deltakerne våre og de kastet seg ivrig inn i refleksjoner og diskusjoner og delte utfordringer og spørsmål.

Trygghet gir ro til å være tilstede, det trenger både barn som har noe å fortelle og voksne som har noe å spørre om.

Vår skepsis til digitale løsninger er betydelig redusert, vi har merket at det nytter. Vi vet at rådene som Bufdir la ut ble lest og delt. Vi vet også at mange brukte snakkemedbarn.no som et hjelpemiddel under nedstengningen og har fortsatt med det i ettertid. Vi vet at digitale kurs kan nytte, at det går an å skape reelle møter selv mellom mennesker som sitter flere meter fra hverandre. Vi må bare øve, men så ja; spørsmålet i starten kan besvares slik: Det går an å skape reelle møter og hjelpe hverandre også på to meters avstand, vi må bare øve!

Ane Heiberg Simonsen, spesialrådgiver, RVTS Øst